Sist vi lukket øynene våre og forsøkte å ta oss frem i blinde, var september i 2018. Vi var på en 5 dagers fottur på den historiske pilgrimsruten «Via Francigena» i Italia. En av guidene var født blind. Hennes øvrige sanser var så utviklet og fascinerende og for oss var dette så annerledes og spennende! For hvordan i all verden kunne hun vandre på disse smale stiene uten å havne i grøfta? Vi tok utfordringen en dag. Vår 2 minutters vandring med lukkede øyne ga oss kun ett lite innblikk i hvordan hun blant annet bruker hørselen for å ta seg frem. Så sårbar man er uten å se! Vi hørte etter hennes fottrinn og fulgte tett bak henne. Løv, grus, jord, steiner under føttene våre. Gress når vi nærmet oss grøfta. Lydene av vinden. Underlaget. Småpraten bak oss på stien, og foran oss. Pusten vår, tankene våre, hjertebank og utrente sanser.
Guilia het hun.
Hun hadde masse å lære oss! Og vi kjente på vår manglende evne.
Her på Bamsebu har vi hatt en periode hvor vi ikke har «sett». Vi har gått her som om øynene er igjen. Det er total polarnatt her på Bamsebu. Et mørke som kun påvirkes av en stjernehimmel man ikke skulle tro fantes. Raske satellitter med solcellepaneler som blinker, stjerneskudd, måneskinn og fra vagt skinn av nordlys til et nordlysshow det kjennes som kun er for deg!! Når det er overskyet er det for mørkt til å ane konturene av fjell og landskap, og langt mindre stegene du tar. Du ser ikke hånden foran deg. Vi bruker hodelykter, lyskastere og en nattkikkert. Det sterkeste lyset vi har er 12.000 lumen. Og vi “skanner» området før vi går på tur, om det ikke snør. Vi ser etter refleksjoner i øyne. Oftest er det reinsdyr vi ser øynene til der ute i polarnatten.
Et av barna på vår månedlige undervisningstimene via satellittelefon spurte «hvorfor er de så mørkt hos dere nå»? Det har med beliggenheten vår så langt mot nord og vår bane rundt sola. Jorden er tiltet med 23.5°. Her på 78°Nord har vi såkalt ”polarnatt” fra 12. november til 30. januar (Longyearbyen) og mørktide før og etter det. Det betyr at sola er mer enn 6°under horisont på det høyeste midt på dagen.
Så hva gjør vi ellers i livet når det er mørkt? Vi sover, vi slår på lyset og vi omgis av lys uansett hvor vi går. Få av oss lever i mørket 24 timer i døgnet, men det gjør vi her på Bamsebu. Totalt mørke. Det er ikke lett for de som ikke er vant med det. Særlig her på Bamsebu her lyset ikke er «blått, sterkt og våkent» som ellers i livet, men snare dunkelt og «hyttegult». Veldig koselig, men det gjør at vi ikke helt våkner. Det kan lett tulle med døgnrytmen, gir rom for stemmene i hodet som sier at du kan sove mer, eller stemmene som forstyrrer psyken vår. Sa vi at det gjør oss veldig søvnige?
Vinter for de aller fleste av oss er kortere og litt mørkere, og vi senker tempoet litt og går litt i «hi». Kanskje blir det litt mere tid til å slappe av og droppe en trening eller to eller fire? Å gå i hi høres bra ut, selv om mange av oss ikke lenger har en «lavsesong» i livet lenger. Tempoet er høyt. Men kanskje tillater vi oss en runde ekstra på sofaen med potetgull. Vi har også tatt det mer med ro her på Bamsebu. Fylle «tanken», lese, skrive, men alltid i tillegg til alle praktiske oppgaver som må gjøres her og som tar overraskende mye tid. Og alt styres av været. Vi har flydd drone for forskerprosjektet så snart været har tillatt (les mer om droneprosjektet her!), tatt bilder for NASA av nordlyset og målt endringer i isen og overvåket det vi har hatt av dyreliv tett på Bamsebu. Og vi har trent mye. På yogamattene våre med strikker. Rutiner har vært livsnødvendig for oss! Uten det hadde det vært lett å gli inn i hvordan vi føler oss den dagen. Vi trener også de dagene vi ikke føler for det. Det er ingenting bedre enn trening for et dårlig humør eller stemning. Eller for å «våkne» på en litt søvnig dag.
Depresjon er et faktum. Også i mørketiden. Vi vet at bosetninger nord i de nordiske landene har en trist statistikk for mennesker som velger å avslutte livene sine. Kanskje den indre tomhet speiler det ytre mørket? Heldigvis har vi ikke vært deprimerte, og vi har også med oss mange «mentale verktøy» for å håndtere følelsene underveis. Den lille plassen vi bor på, at vi lever “oppå” hverandre, den mentale påkjenningen det er å være bare oss to, at vår bevegelsesfrihet er svært begrenset på grunn av isbjørn vi kan treffe hvor som helst, at vi er langt fra hjelp og at det ikke er rom for å være alene. Det har fremprovosert mange skjulte sider ved våre personligheter, men det ar gått bra og vi har hatt samtale og trening som ett av våre «verktøy» for dette.
Hvordan er det egentlig når du ikke kan se hvor du går, eller hva som truer deg der ute? Hvor mye stoler du på deg selv basert på erfaringen du har? Er du utrustet på alle vis for å håndtere overraskelser underveis? Vil frykt ta over når du blir konfrontert med noe livstruende?
Vi befinner oss i en «naturlig» tilstand her på Bamsebu. Vi er «i ett» med lydene fra både stillheten, lydene vi lager her inne, og utenfor vår 20 m2 lille hytte. Det er akkurat som om det blir så rolig og stille inne i oss, at vi kan «høre» mørket ute og alle dens hemmeligheter. Mens lyder blir overdøvende når orkanen herjer med hytta og landskapet rundt oss, eller den gode lyden av knitrende ved i ovnen, Ettras lyder mens hun i søvne på gulvet sloss med isbjørner eller ivrer til å komme nærmere reinsdyr, knasingen av iskald og hard snø under skoene våre ute, rasling av alle klærne vi har på. Vi føler nesten at vi kan høre stjerneskuddene eller det magiske, intenst dansende nordlyset over oss!
Vi har passert 4 måneder av vårt opphold her og dere kan tro at det er forventninger til at lyset skal komme tilbake og alt vi skal SE. Det er på gang allerede!
Det er i mørket vi kan se lys. Vi føler oss så privilegert over å få bidra i denne presserende og altomfattende saken. Og at vi samtidig får være her, får oppleve denne naturens naturlige mirakler, minutt for minutt, dag for dag. Det totale mørket, stjernehimmelen, nordlyset, månen…og så – et Arktis som sakte men sikkert våkner opp fra dvalen. Litt etter litt, og så raskere og raskere, først vage antydninger til lys, så vage antydninger til farger. Sterkere for hver dag. Og i april har vi midnattssol. Hele denne sirkelen er et mirakel!
Moder jord heter hun. Hun har masse å lære oss. Om vi bare vil høre etter!
God klem fra Bamsebu, Sunniva og Hilde
Vi trenger din støtte! Ditt bidrag vil gjøre at «Hearts in the ice» kan bidra ytterligere med vårt budskap! Sjekk ut innsamlingsaksjonen vår.
Recent Comments