«Jeg dro ut i skogen for jeg ønsket å leve bevisst og med hensikt, og ikke på dødsleiet oppdage at jeg ikke har levd!» H.D. Thoreau
Det har blitt sagt at den største kreative utfordringen er å være arkitekt over eget liv. Med så mye makt til å forme sitt eget liv, hva velger vi å gjøre med det?
Imens vi sitter her på en arktisk sommerdag, med sideveis regnvær som ikke har vært normalen her i Arktis tidligere år, tenker vi på verdien av tid – og mengden av tid. For eksempel så har vi passert 290 dager på Bamsebu. Det er 6 960 timer eller 417 600 minutter! Det er mye tid brukt på ett sted, men samme person og en hund! Ettra kunne ikke hatt det bedre!
Og ja, vi er fortsatt venner! Selvfølgelig har vi hatt våre uoverensstemmelser, men de må vi løse raskt så vi kan bruke energien på andre ting. Vår kreativitet, skrivingen og nå neste fase av prosjektet som vi kaller «Bamsebu Blueprint», noe vi vet flere kan dra nytte av. Tanken med Blueprint, «DNA’et» til overvintringen, er å dele hvordan vi har levd enklere, hva vi har lært ved å være så tett på naturen og dyrelivet over så lang tid og hva forskning og forskerne kan fortelle oss om informasjonen vi samler inn og hvorfor alle bør bry seg.
Dette DNA’et, Bamsebu Blueprint, vil bli en ressurs i form av en «verktøykasse» for fremtiden. Mens vi ikke kan lage en Blueprint for å tolke menneskehetens skjebne, kan vi i langt større grad si noe om, og lage en Blueprint, om hva vi vet om konsekvensene av hvordan vi alle lever i dag. Og tiden er i ferd med å renne ut for hva som er igjen å redde!
Hvis du spør oss om hva som skjedde i detalj for to dager siden, må vi begge sette oss ned og tenke. Ikke fordi vi glemmer så mye (joda, litt det også), men fordi dagene her består av så mye og er så innholdsrike – litt sånn som vi hadde det som barn når sommeren var som et langt eventyr og som vi aldri glemmer og heller aldri klarer å gjenskape.
Her er det ingen telefoner som ringer, ingen tekstmeldinger som plinger inn, ingen som banker på døra, ingen trafikk utenfor. Vent. Det er trafikk utenfor, men det er blant annet hvitkinngås med deres 6 kyllinger som tripper rundt og napper og spiser fra den karrige floraen. Livet rundt oss er en herlig «forstyrrelse» og distraksjon. Den arktiske tundraen rett utenfor hytta formelig syder av liv akkurat nå. Men ellers er vi helt alene. Ikke et menneske. Det har ikke vært en eneste turistbåt innom Bamsebu så langt i sommer.
Løpeturen i går var til det ytterste punktet ved Kapp Fleur de lys. Og turen var full av liv og overraskelser. Vi så 6 reinsdyrkalver og forvekslet en av dem med en rev, så fort som den spratt rundt. Reinsdyrkalvene er 2-3 uker gamle nå og veier rundt 10 kilo og passes godt på av mødrene sine. Vi kom over isbjørnavføring og tok med en prøve til forskningen. Vi så en død fiskemåke fanget i et garn som var skyllet opp på stranda. Det dukker opp små tuer med blomster her og der og snøspurven og fjæreplytten har fått ut ungene og de piper og syner overalt. Vi kom over et dagsferskt kadaver av en fjorårs reinsdyrkalv, uvisst hvorfor den døde, siden tilgangen til mat har vært så bra i vinter uten islagt tundra. Og vi plukket opp mye plastsøppel fra stranda. Vi må flere turer ned der for å rydde strendene for plastikk som ser ut til å komme fra en uuttømmelig kilde.
Hvordan planlegger du for 6 960 timer på et sted? Det er nesten umulig å vite hvor mye poteter og potetmos du trenger eller hvor mange poser potetgull, sjokolade og kokekaffe du trenger, hvor mange filmer du bør ha lastet ned på en lagringsdisk og hvor mye vin og hvor mye satellittdata vi trenger for å «overleve» en måned? Hver enkelt av de nevnte tingene og et massivt antall andre produkter forteller hver sin lille historie nå som vi har gått tom for det meste. Men vi har nok vann, nok ved og nok tørrmat til å klare oss lenge, og vi har en plan om en etter-proviantering.
Vi spiste for lengst de siste 4 inntørkede potetene og to stykker frossen laks. Og nøt det! Men det var det. Ingen flere ferskvarer igjen. Ikke så mye som et eple. Men det er litt godt å mangle noe også, føle på at man ikke har alt eller ikke kan skaffe alt. Men Sunniva har gått tom for kaffe… det er verre. En generøs venn donerte penger med ønske om at et helikopter skulle komme med mer kaffe til oss, og selv om ikke det er mulig, var tanken rørende! Livet er fullt av overraskelser og utrolig omtenksomme mennesker!
Vi ser verden gjennom våre egne «briller» og velger vei og karriere på bakgrunn av det. Målsetningen vi alle har, er å skape oss et liv, skape oss en hverdag og et levebrød og være til stede i dette livet! Og ingen manual eller verktøykasse kan forutse utfallet av noe så kompleks som et menneskeliv.
Mange av våre venner sliter med de samme spørsmålene – hva skjer nå? Flere av dem har gått igjennom store endringer i livene sine med familie, jobb og hvor og hvordan de lever og hvordan de skal forme sin egen fremtid og finne sin plass i denne verden. Forståelig nok er vi bekymret over hvor vi passer inn i en verden som nå er i ferd med å få noe man kaller «en ny normal».
En karriere er ikke noe man tar på som en jakke. Det er noe som utvikler seg, steg for steg, valg etter valg og etter stadig mer erfaring. Det skapes over tid. Og nå er kanskje plutselig alt snudd helt på hodet.
Om det er sant at den største kreative utfordringen er å være arkitekten over eget liv, så må vi gjøre det vi må og spørre oss om hva som er mulig. Det eneste vi vet er at i de nye planene for fremtiden må det ligge en større intensjon og vilje til å leve mer i pakt med jorda vi bor på.
Vi må tørre å tro på at det kan bli annerledes. Skapelse og kreativitet er en konsekvens av handling. Og mens vi navigerer oss igjennom nytt terreng og alle endringene i oss og rundt oss, må vi være tålmodige med oss selv om de rundt oss. Ett steg av gangen.
Første prioritet er å ta vare på seg selv. Om vi ikke tar vare på oss selv, har vi mindre evne til å ta vare på andre og alt rundt oss. Halvveis er ingen løsning. Vi er en del av et globalt samfunn i denne store sammenhengen, og som en art har vi vist at vi klarer mye, er motstandsdyktige, sterke, gode og kreative!
Hva kan ett minutt inneholde? Vi kan fylle det minuttet med noe meningsfullt. Vi kan bruke det ene minuttet til å plukke opp plastikk. Til å meditere. Til å lytte til noen. Til å se på naturen og kanskje dyrelivet rundt oss. Til å være sårbare. Til å hogge ved. Til å stå helt stille og bare være. Til selvpleie. Til å lese noe. Til å skrive. Til å se på skyene. Til å tenke på de du savner. Til å gjøre noe med akkurat det. Til å bry seg om noen. Til å tenke etter hva jeg kan bidra med, her jeg er.
For å forhåndsbestille boka vår som kommer ut før jul, klikk her.
Vi blir her til september og vi jobber med å finansiere kommunikasjonskostnaden og logistikk. For 900,- på vår GoFundMe-page får du et glasssmykke med «Hearts in the ice», håndlaget av Ellen Kvam som viser at du er et av våre «hjerteslag» og prosjektet får et lite bidrag. Alle bidrag hjelper! Tusen takk!
Her kan du høre intervjuet med Zestful Aging, og her kan du lese en artikkel i Running Magazine.
God klem, Sunniva og Hilde
Recent Comments