Vi har reflektert over styrken i ordet «felleskap». Både det «fellesskapet» vi har skapt gjennom Hearts in the ice, men også de utallige «fellesskap» som folk representerer og som befolker jorden vår. I vårt «fellesskap» er vi heldige som har fått så mange «hjerteslag» der ute som støtter oss og det vi gjør via vårt prosjekt. Det har vært avgjørende for oss.
Gjennom 10 måneder i ensomhet her ute i isolasjon omgitt av kun natur, har vi hatt muligheten til selvrefleksjon. Dette oppholdet har gitt oss en dyp forbindelse til oss selv og naturen, og vi føler vi har blitt ett med områdene rundt oss. Vi har kunnet observere alle de små endringene og variasjonene rundt oss og i oss. Vi har blitt blottlagt og strippet for gamle vaner og blitt klar over tankens og handlingens makt. Vi har erfart hva som er viktig her i livet – ly, vann, mat og «fellesskap». Vi har sett hva som er våre basale behov og hvor lykkelig man kan være med lite.
Dersom mennesker mangler en av de helt fundamentale behovene, er de ute av balanse. Verden vi lever i er ute av balanse! Som manglende spiler i et sykkelhjul, sjangler sykkelen fremover i uvisshet om hvor lenge det går.
I januar 2017 møttes vi (Hilde og Sunniva) i Washington DC. Barack og Michelle skulle forlate det Hvite Hus for siste gang og den nye presidenten skulle innsettes. Dette var dagen vi håpet vi skulle være vitne til at den første kvinnelige presidenten i USA’s historie skulle innsettes. Slik ble det ikke. I stedet ble det en verdensomfattende markering av likeverd for kvinner og mangfoldet iblant oss. Det brakte sammen en utrolig samling av “fellesskap” i en fredfull demonstrasjon. Med det kanadiske og det norske flagget dandert over skuldrene, stod vi side om side med gamle og unge av alle kulturer og etnisiteter. Det var første gang vi to, Hilde og Sunniva, stod sammen for noe vi trodde på. Likhet, kvinnerettigheter, fred, nestekjærlighet, mot, felleskap, respekt for hverandre og for våre ulikheter.
Med tårer i øynene kom folk bort til oss og takket oss for å ha kommet helt fra Norge og Canada. Men vår reise og oppmøte var ikke viktigere enn deres, og vi klemte dem tilbake. Sammen utgjorde vi en utrolig rørende og sterk stemme den dagen, langt over alle barrierer, forskjeller og landegrenser!
I boken til Wade Davis, Wayfinders (Stifinnere), estimerer biologene at 18% av pattedyr og 11% av fugler er truet. Botanikere anslår at vi vil miste 8% av all flora og antropologer anslår at 50% av de 7000 språkene som finnes i verden vil forsvinne i vår levetid. Det er dramatiske tall for alt levende på vår Jord, både for mennesker og dyr. Og språk er ikke bare ord. Det er kunnskap, kultur, historier, sanger og uttrykk som bærer viktige budskap. Disse språkene og stemmene er viktig for å minne oss om at det er andre alternativer å innrette seg som mennesker både sosialt, kulturelt og økologisk. Disse kulturene minner oss om at vi fortsatt kan endre fundamentale måter å leve på og hvordan vi omgår hverandre i fellesskap.
La oss ta oss tid til å høre på andre folks historier. Særlig de eldre som har så mye å lære oss og også de som fortsatt velger en livsstil som er annerledes enn de fleste av oss. Verden har forandret seg. Måten vi lever på. Hva som er fokuset og behovet. For er vi i ferd med å miste kunnskap om hva en ressurs er, hva det koster å produsere den og hvordan den produseres? I gamle dager hadde de dyr (for eksempel griser og høner) som ble slaktet slik at det ble mat til alle på bordet. Vi har fjernet oss fra den virkeligheten, men vi har fortsatt fellesskap og samfunn som lever akkurat slik. Faren er at de har mistet sin stemme i takt med at de blir færre og vi forstår verken språket deres eller kulturen eller levesettet deres. Det gjelder mange minoriteter.
De fleste av oss trenger ikke lenger kjempe for de basale behov som ly, mat og drikke. Vi lever ikke av landet slik som våre forferde gjorde med nærheten resursene i naturen. Vi jobber ikke lenger på samme måte for et fellesskap. Vi jobber individuelt, og ikke for å overleve, men for større hus, flere biler og flere klær. Ressursene deles ikke som de burde.
Vi er i en tid hvor vi burde handle ut ifra hva vi vet er bra for oss og fremtidige generasjoner. Vi ser at vi under kriser er i stand til handling og stor omsorg.
Og nå er vi her i Arktis og står opp for troen på at mennesker er i stand til å beskytte det de er glade i. Men å leve så isolert og enkelt som dette, spør du kanskje – av hvilken hensikt gjør dere dette? For oss er svaret enkelt. Som to bereiste polare ambassadører har vi alltid reist rundt som om det ikke fantes grenser. Vi har lært andre kulturer å kjenne, blitt kjent med mennesker over hele verden, hørt deres historier og sett deres verden, deres kulturer, deres levesett og deres skatter. Vi føler en sterk tilknytning til folk og kulturer over hele verden og Hearts in the ice har vokst med mange flere av disse «hjerteslagene» der ute. Vi har kommet i kontakt med fellesskap som har sterke historier å fortelle og som har lært oss mye. Vi vet at vi ikke hadde kommet så langt med dette prosjektet uten hver eneste en av dere der ute. Og i den tiden vi lever i nå, er «fellesskapene» og «hjerteslagene» for hverandre viktigere enn noen gang: støtte, en hjelpende hånd, deling av ressurser (som å låne bort en sykkel!), omsorg eller et hyggelig ord.
Mens vi her og prøver å finne ut av når og hvordan vi skal reise hjem fra Bamsebu, holder vi på med folkeforskerprosjektene våre med saltvannsprøver, fytoplankton (som produserer mer enn halvparten av jordas oksygen!), droneflyvning, samle plast, undersøke mageinnholdet på død sjøfugl (mye plast!) og observasjoner av dyrelivet.
Dronen fra Indrorobotics har vært et morsomt verktøy til å ta litt bilder, men først og fremst har den tatt bilder for BCIT. Det er FLIR sine termiske og infrarøde bilder som er så interessante. De skal hjelpe forskerne med å finne ut overflatetemperaturer og de skal også forsøke å se sammenhengen mellom overflatetemperatur i havet og tettheten av fytoplankton – konsekvensene av avsmeltingen fra breene og varmere og søtere vann gjør at det truer fytoplankton. Vi gleder oss til å se resultatene når vi kommer hjem!
Vi jobber også med et bokprosjekt etter oppholdet. Den kommer ut sent i høst og den kan forhåndsbestilles her.
Siden vi akkurat har fått beskjed om at skipet som kunne hente oss ut i september ikke kommer, søker vi etter finansiering for å fortsette datakommunikasjonen over sommeren. For en donasjon på 900,- via vår GoFundMe-side får du et Hearts in the ice glass smykke med sølvkjede, håndlaget av Ellen Kvam. Da er du en del av vårt «fellesskap» og et av «hjerteslagene» i prosjektet. Alle små bidrag hjelper! Følg oss også på Facebook eller Instagram.
Spre gjerne budskapet om Hearts in the ice videre slik at vårt «fellesskap» og alle våre «hjerteslag» kan fortsette å vokse og slå! Vi skal fortsette med å bidra til en positiv stemme her ute fra stillheten for endring og samhold. La oss alle hjelpe til å finne måter å sikre at spilene i livets hjul holder!
Stor klem fra Hilde, Sunniva og Ettra
Recent Comments